For noen måneder siden begynte tankene til frøken Tiriltungen å rulle. Jeg hadde så innmari lyst på et slikt industriellt stuebord som jeg så til flere titalls tusen hos flere store interiørkjeder. Nå er ikke læreryrket et fattigmannsyrke, men det er heller ikke den raskeste veien til økonomisk uavhengighet... Dermed begynte ideene å strømme på, for hadde jeg ikke en pappa som blant annet er sveiser i sitt yrke? Og hadde ikke han veldig lyst til å konstruere en ny stålramme til mitt påtenkte stuebord? Jeg og pappan min har hatt en fast dialog gående siden jeg var kanskje ti år. Dialogen går som følger:
Jeg: "Duuuuu pappaaaaa?"
Pappan min: " Kor ska æ kjør dæ eller kor my pæng ska du ha?!?"
Det skal sies at jeg var/er enebarn, men fikk på ingen måte alt jeg pekte på, dermed visste jeg at jeg ikke måtte misbruke denne dialogforståelsen jeg og pappan min hadde. Med denne dialogen i bakhånd tusla jeg ned til min far (ja, de bor i gangavstand) og trakk esset ut av ermet!
Jeg; "Duuuu pappaaaaaaaaaaaaaaa? E itj du sonn supersveiser på jobb?!?
Pappa: "Ka du vil at æ ska lag no?!? ;)
Resten er historie for nå står det flotteste stuebordet noengang på plass i vår stue, og det er flottere enn flottest og tøffere enn tøffest!
Her er rammen til bordet, toppen fikset jeg og gartnern av planker og litt beis ala "drivved" :)
Jeg lar rett og slett bildene tale for seg selv! Og slenger samtidig på en stor takk til den snille supersveiseren av en pappa jeg har :)
God sommer fra Tiriltungen som er inne i sin fjerde ferieuke, og som gleder seg over at det fortsatt er 3 1/2 uke igjen :)